Jeg er trommeslageren som fant veien fram på scenekanten og ble frontfigur i gruppa Rotlaus. Kort fortalt er jeg vel låtskriver og musiker, lever og ånder for musikken. Jeg stod første gang på scenen som 6 åring. Jeg var noe sjenert i mine barndomsår, men på scenen følte jeg meg alltid hjemme. Jeg har alltid likt å opptre, spille eller formidle noe jeg brenner for. I de fleste tilfeller har det vært musikken. Jeg starta gruppa Rotlaus tilbake i 2015. Ingen mål eller ambisjoner utover å ha det gøy med musikken. En kan vel si det tok litt av, men gøy er det fortsatt.
 

Jeg har drevet med musikk hele livet og reist rundt med ulike band siden jeg gikk ut av videregående. No er det Rotlaus som er i fokus, men du hører meg på flere utgivelser og prosjekt med andre artister. Jeg lytter mye til musikk og finner glede i alt fra religiøse salmer, jazz og folkemusikk, til rock fra 60 tallet, moderne pop og visesang. Musikken er er fantastisk språk.

Jeg er og vil alltid være gutten fra landet, fra bygda. Jeg vokste opp på et småbruk i Ørsta på Sunnmøre. Barndommen bestod i åpne landskap, lek og mye musikk. Min mor danset med meg på brystet fra jeg kom til verden. Toner av Cohen, Knopfler og Clapton gjorde sitt til at den gryende musikeren i meg. Min far er selv musiker og jazzen har vært sentral gjennom hele mitt liv. Hver lørdag når han var hjemme, kunne vi høre lyden fra NRK-programmet «Swing & Sweet» med Leif Anderson og Knut Borge strømme fra kjøkkenet. Lett akkompagnert av min far på klarinett eller saksofon. Gode minner.

 

Jeg startet selv å spille som 6 åring. Jeg spilte kornett et halvt års tid før jeg fann ut at det var trommeslager jeg ville bli. Vi hadde ikke all verden å rutte med på den tiden, så trommene laget jeg og min far av oljefat, bøtter, melkespann og gamle kar. Jeg var støtt med min far på korpsøving, men turte meg ikke inn, jeg satt i gangen å lyttet. En stor musiker og et evig forbilde for meg, Knut Andreas Foldal tok meg inn i varmen en vinterdag. Siden var jeg fast medlem i Follestaddal Hornmusikk. Et voksenkorps med snittalder på 50 år, med en sjenert sjuåring bak trommesettet. Knut Andreas gikk bort noen år etter, han dirigerte sin siste øving dager før han gikk bort. Jeg fikk mitt første trommesett, pappa sa musikken ville være med meg hele livet. Så langt har han fått rett.

Jeg og min far hadde mange flotte stunder i hornmusikken. Vi reiste på stemner og var på turer, innenlands, så vel som utenlands. I ungdomsåra ble det stadig flere musikalske prosjekt. Det var svart hår, nagler og punkband. Vi komponerte egen musikk og skulle bli verdenskjent. Vi kom aldri særlig lengre enn nabobygda, Volda. Jeg søkte senere videregående skolegang i Volda. Musikklinja hadde lenge vært et mål. Det var nåløye å komme inn og jeg hadde dessverre for lavt karaktersnitt. Heldigvis tok de den gangen inn talenter basert på opptaksprøve. Jeg bodde på hybel og finansierte bopelen med opptredener for diverse storband, studio-sessions og danseband rundt i distriktet. Jeg gikk ut av videregående med toppkarakterer på hovedinstrument og skulle etter planen søke meg inn på videreutdanning innen musikk ved universitetet i Agder.

Jeg ble gjennom min daværende samboer kjent med vokalisten i Vassendgutane. De trengte hjelp på en innspilling. Jeg var med og koret. De likte det de hørte og tilbydde meg jobb som trommeslager for bandet. Jeg hadde tenkt til å være med i ett års tid, legge meg opp penger, før jeg kunne ta til på studiene, men ble værende i Vassendgutane i 5 år. Jeg trivdes godt og stiftet mange nye bekjentskaper. Etter hvert slo det meg at fokuset ikke lengre lå med musikken. Jeg var blitt en annen og musikken var blitt kun en nødvendig geskjeft for å holde overforbruket mitt ved like. Jeg gjorde mye dumt denne tida. Såret masse mennesker, kjørte kroppen hardt og våknet flere ganger uten å vite hvor jeg var eller om jeg overhode var der. Jeg sluttet i Vassendgutane vinteren 2012. Jeg ville legge musikken på hylla, da jeg ikke hadde noen interesse for den lengre overhode. Jeg ville mer med livet. Kompiser hadde stiftet familie, hadde hus og stasjonsvogn. Dette var en kabal jeg aldri hadde fått til å gå opp. Selv var jeg alene.
 

En stund senere ble jeg kjent med ei jente. Vi kunne snakke om det meste og vi snakket mye om fortiden min. Hun oppfordret meg til å begynne med musikken igjen, til å skrive ned det jeg tenkte på og til å lete opp trommene. Etter hvert fant jeg på ny gleden ved musikken. Jeg ble med i et anerkjent storband og nøt å være tilbake på scenen. På hjemmebane skrev jeg sanger, på engelsk riktignok og kjørte langtransport i ukene. Livet var bra. Så havnet jeg i en stygg arbeidsulykke som indirekte skulle legge grunnlaget for Rotlaus. Det skjedde mye og det skjedde fort.

 

Jeg er alltid ærlig og jeg har mye følelser. Følelsene kan tidvis føles som en byrde eller en belastning, da jeg trenger mye tid for meg selv å sortere tankene jeg sitter med. Jeg prøver derimot å bruke dette til min fordel og skriver ofte ned de tankene jeg sitter med.

I 2015 ble livet mitt brått snudd på hodet etter arbeidsulykken. Jeg var bestemt på at jeg skulle tilbake på beina og jeg skulle tilbake fort. Jeg jobbet på hjemme for å få alt i det nye huset i orden. Det var mye smertestillende og smertene, kombinert med at selvfølelsen var på bunn dreiv meg og samboeren fra hverandre. Jeg hadde det ikke bra med meg selv. 

Jeg prøvde lenge å ordne opp med min daværende samboer. Alle som har mistet noen de er glad i vet hvor vondt det kan være. Den forbaska kjærlighetssorgen. Det er lett å ty til meldinger – man vil jo gjerne prøve å ordne opp. Så kom dagen da jeg ikke lengre fikk svar på disse meldingene. Jeg bestemte meg for å skrive ned meldingene, fremfor å faktisk sende de. Det hjalp meg å få utløp for tankene jeg satt med, samtidig som jeg gradvis kom over bruddet. Etter hvert lette jeg fram gitaren og satte melodi til tekstene. I starten var det bestemoren min som fikk lytte til tekstene. Hun var mitt publikum og oppmuntret meg stadig til å fortsette å skrive. Senere viste jeg dette til en barndomsvenn og vi ble enige om å starte band igjen – Rotlaus var et faktum.

Alt i livet skjer for en grunn, tror jeg. Det hele kan føles kaotisk og urettferdig. Du føler deg liten, kanskje mislykket. Når en ser tilbake på det hele virker alt likevel som en velskrevet roman, som det var en mening med alt det vonde som skjedde. Minna vil alltid henge ved, men du husker som regel bare de gode stundene. Jeg skrev låta «Møt mej i minna» som omhandler nettopp dette. Det var tøffe tider en stund der, og jeg hadde mange stygge tanker. Opp fra asken kom likevel bandet Rotlaus. Året etter traff jeg min nåværende samboer og i år fikk vi vårt første barn sammen. Livet har fått et helt nytt perspektiv.